Norge på langs, to ganger, i februar, på motorsykkel midtvinters, på to hjul, med passasjer!!!!

Jeg slo opp øynene om morgenen, og blei liggende å se opp i taket og fundere. Vi hadde akkurat kommet igjen fra ferie i Nord-norge, som stort sett hadde bestått av myggestikk og regn. Selv hadde jeg vært der opp 10-12 ganger før, så jeg syntes litt synd på Elisabeth, som jeg var sammen med da, at hun ikke hadde fått sett landsdelen fra den rette siden, og at det var et helt år til vi kunne få prøvd oss igjen. Derfor spurte jeg sånn passe forsiktig om vi ikke skulle prøve igjen til vinteren, for da slapp vi iallfall myggen..
Det kom ikke ikke noe svar med en gang, men etter å ha tenkt seg litt om kom det:" Du må jo væra spik spenna gæ'ern du" Noe mer blei ikke sagt om dette i denne omgangen.
Men etter at hun hadde gått og "gnaget" på det i en tre fire uker, kom det,:" Mente du det du sa eller." Hun var moden..

Så var det bare å sette i gang med å gjøra tanker om til gjerninger, og "snøballen hadde begynt å rulle".

Først av alt var det å sette i gang med å få oss skikkelige vinterklær, som kunne stå imot de ekstreme påvirkningene vi kom til å utsette oss for. Vi kontaktet de fleste kjente produsenter av slikt noe, men det var ingen respons å få, ikke før vi kontaktet MC Artikler. De var intressert i å hjelpe oss. Lars, Knut og Bjørnar tente straks på ideen, og satte i gang med å spesialbestille klær til oss fra Rukka. De la fram saken for dem, og de tente også på ideen. Endelig var vi igang.Videre utstyrte MC Artikler oss også med hjelmer styremuffer og intercom. Etter 3-4 uker lå "værstingdressene" fra Rukka på bordet. Da var det "bare" resten igjen.

Dekkvalget falt på et par Trelleborg Army, med ekstra pigging!! Så kontaktet vi Tom Kringlebotten på PBK Trading. Han pigget opp et par reservedekk, som vi sendte i forvegen til Alta, i tilfelle noe skulle skje underveis. Visste jo ikke hvor langt dekka holdt. Vi kom jo til å veie i overkant av 600! kg totalvekt, og sånt tar på utstyret.

Vi fikk også kontantstøtte fra Sønnak, Japan Motor, Rjukan MC Klubb, Ringar MC Klubb og Rockerne MC Klubb, så nå var det bare å "vri jernet"

Etter en rask tur ned til Snellingen Crossenter, der jeg fikk kontrollert og avskrevet speedometeret, var det bare å sette i gang.

Første dag gikk ned til Mandal, der vi var over hos Svein Walther i Southern Comfort, til fredag, og deretter direkte ned til Lindesnes. Vi hadde fått interesse fra Norge Rundt, som skulle være der og overvære avgangen derfra med intervju, men det eneste vi så der nede var noen skremte måker. Så kl 9 gadd vi ikke vente lenger, vi hadde en tur å gjøre!, så kl. 9.00 dro vi derfra med kurs rett nord. Men først var det overnatting hjemme hos meg i Oslo da. Så på morgenen stakk vi videre opp Østerdalen. Gruet litt for det, da det jo er en kjent kuldeplass, men det var visst ingenting å bekymre seg for. Der var det bare 3 minus, men det begynte å snø.. Så nesten ut som om værgudene hadde putekrig, så det var en sann dåp, turen til Berkåk, der vi tanket opp, og tok oss en iskrem. Ut fra stasjonen hører jeg det skrapet i intercomen og hørte: SNØPLOGEN. Den ga jo f.. i meg som sto ved siden av vegen og skulle ut. 10-15 cm snø på vegen, og han holdt vel rundt 60 km/t, og plutselig var hele verden et hvitt inferno. Jeg blei så ettertykkelig nedblåst at vi måtte stoppe og grave frem instrumenter og lykter og riste av oss en ti tolv kilo hver oss, mens jeg liret av meg en masse ord, som slett ikke står i norske ordbøker, men det gikk nå greit. Etter ei god natt søvn hos "Trønderbush'en" Svein Olav Trøen opp i Byåsen i Trondheim, barket det videre. Vel inne i Trondheim begynte sykkelen plutselig å låte som et sagbruk i dumpene. Etter en kontroll fant vi ut at det var for lite trykk i demperene, slik at piggene tok tak i innerskjermen, og saget avlange hull i den. Men etter å ha besøkt en Statoilstasjon, og pumpet inn 9,5 kg med luft, gikk det greit, men nå var jo sykkelen stiv som en sagakrakk også da. Neste etappe kom vi jammen helt opp til Steinkjær da, før neste problem. Bilene blinket til oss, og forsto straks at noe måtte være galt. Visiret hadde begynt å dugge også, så det var nok noe med ladingen. Så i 25 minus, var det bare å sette igang med feilsøking. Måtte "rive" nesten hele sykkelen før feilen blei funnet. Ledningsbrudd på plussen til dynamoen. Loddet, med hvite fingertupper, som det ikke fantes følelse i, men det gikk greit. Mens vi stod der, kom det en hestedoning med sulky forbi. Hesten stoppet og glante på oss med store øyer, og nektet å gå forbi oss. Vi måtte nok ha sett skumle ut. Med hetter over hodet og bare øynene og et hull til munnen, så vi nok ganske skumle ut. Så etter å ha fått pakket på igjen da, var det å få skubbet sykkelen i gang. Startet gudskjelov med en gang, og hesten kunne gå videre..

Så nå var "jakten" på Korgen MC klubb i gang. Skulle overnatte der, og nå hadde det begynt å bli ganske kjølig. Tempmåleren sank ned til 30 minus over Namskogan, og det føltes nesten litt rart at vi kunne sitte der, nesten behageligt og kjøre. Takket Rukka og og høyere makter for det. Ajungilaqposene vi hadde trukket over beina og varmeholkene gjorde jammen sitt, men disse fordømmede tommeltottene er bestandig vanskelig å holde varme i, og så nå. Men etter en tur innom en bensinstasjon før Korgenfjellet, kjøpte vi et par snøskootervotter, og vips, så var det problemet løst.
Turen over Korgenfjellet blei litt av en visuell opplevelse. Gnistrende kaldt og fullmåne, som breiet skyggen på gs'en over hele veien, og kulden var under kontroll. Vel fremme i Korgen, blei vi møtt av noen medlemmer fra klubben, som guidet oss til "kåken" sin. "Dokke må værra stein tollat dokke"var status., med påfølgende spørsmål: "Ekkje detta kailt da?" Vel, spørsmål av denne art får en jo ofte, og det er jo ikke vanskelig å svare på heller da, når gradestokken står på hvil 25-!Men vel inne på "kåken" deres var det skikkelig godt å kjenne varme fra yttersiden også. Kjempekåk de har bygget der, og skikkelig koselig.
Etter ca 1.1/2 time med påkledning, var det store spenningsmomentet og få vekket "Svartolf" til liv etter ei kald natt's utesøvn. Han var skikkelig morgengretten og nektet enhver form for samarbeid. OK, tenkte jeg. Da får vi ta det med det harde. Fram med startkabler og Optimabatteriet på bagasjebrettet blei koblet til. Så en real dose dop (startgass) i luftfiltrene. Da begynte'n å hoste litt, men ville ikke skikkelig. Så tok jeg fram "torturverktøyet" som får de fleste morgengrettne MC'er til å samarbeide: PRIMUSEN!

Etter at motoren hadde kommet seg noe opp mot o grader eller så, var det på tide å prøve en start igjen. Under "gnurkinga" fra startmotoren, kom det plutselig et tungt GLUUUOOOOOP fra motoren, med påfølgende røykutvikling fra filtrene av skummgummi. De lyste et øyeblikk omtrent som ei blære på en Petromax, for deretter å bli borte. Deretter skjedde alt i fryktelig stor fart... Bensinkrana tettet ikke, og det flommet bensin nedover på begge sider av motoren, og primusen stod i full fyr midt under, med bensin rennende ned på begge sider av seg. Da skulle Bruce Lee vært der og sett meg. Jeg tok "rennafart" og lå rakt i lufta, og tuppet til primusen, så det smalt i veggen. Elisabeth hadde fått åpnet en bil til Sivilforsvaret der, og fikk ta i et pulverapparat som vi tømte på doningen. Phuu, det gikk bra, men det gikk ei tid før pumpa fikk roet seg igjen. Vi stod tross alt midt i garasjen med utstyr til Sivilforsvarets beredskakapstjeneste for nesten hele midtnorge..

vi fikk sykelen ut av garasjen å prøvde på ny start. Nå hadde'n gitt opp. Startet på første forsøk, og var samarbeidvillig som bare det. Gikk så fint så, på god kald Nordlandsluft, uten luftfiltre. Så bar det over Saltfjellet i stiv kuling, sidevind fra alle kanter.. Stoppet opp og fikk et bilde av denne Polarsirkelen. Har aldri sett noe sirkel på bildet jeg men,.....
Der overnattet vi hos Fauske MC Klubb, fikk dusjet oss den verste bensinlukta fra Korgen, og var som nye mennesker om morran.

Videre bar det oppover til Storfjord. Men først måtte vi passere Narvik og Bjerkvik, der tempen begynte å falle drastisk. Da vi var litt nord for Bjerkvik viste det 36 minusgrader, og da følte jeg faktisk at jeg ikke hadde noe der og gjøra. Var liksom i "outer space" der man veit at går det noe galt med rustningen nå, ja da er du ferdig. Men Setermoen, og Statoilstasjonen der blei nådd. Der stod det en "bråta" med soldater som venta på permbussen tilbake til militærforlegningen sin. De dreiv og leikeslåss og jogga for å holde på varmen, da vi kom dundrende inn på stasjonen. De blei bare stående og glo, som om vi var en UFO som akkurat hadde landet. Vel, noe i nærheten følte vel vi at det var også.. Ikke et pip blei sagt. De bare stod og mumlet seg i mellom, og ingen kom bort for å prate, men de visste vel ikke åssen de skulle prate "galaktisk"kanskje. Jeg sier til Elisabeth, at detta måtte vi gjøre litt ekstra ut av, så etter å ha betalt for bensinen, og kjøpt oss hver vår kalde cola og en kroneis, gikk vi ut og satt oss i snøen og "nøyt" måltidet.. Så mange hakaslepp har ikke blitt observert i dette området før tror jeg. Vi spiste omtrent ned til der kjeksen begynte. Da var isen så hard at vi ikke klarte å tygge biter av den lenger!.. Hvorpå vi kledde på oss UFO-utstyret igjen og forvant derfra med en mengde hoderystende ungdom bak oss. Det stod fortsatt 36- på måleren da vi fortsatte oppover Tromsdalen i rundt 120 km/t. Uggent!
Men vi kom nå velberget fram til Storfjord, der vi traff Torgrim. Han hadde ordnet med pressenning og ei 500 watts lampe til å putte under sykkelen om natta.

Den morran glemmer jeg aldri, da vi stod opp, og Thorlaug, mor til Torgrim, hadde disket opp den frokosten, med varm kaffe og omelett og greier Det var bra grunnlag for den kommende dagen.
Etter å ha fått på oss rustningen igjen, gjenstod det å starte sykkelen. Drog ut 500 watte'rn fra under motoren, og trykte på knappen, og den knurret og malte med en gang. Deiligt.

Dagen lyste mot oss med sol og silkeføre på ca 20 minus. Dette var en fin temperatur i forhold til kledningen vår.

Vi oppdaget ei kongeørn, som lå rett over hodet på oss og lurte på hva pokker dette var for noe der nede på veien. Vi la oss i ca 60 km/t, og da hadde vi den svevende over oss i rundt 3 km. Artig opplevelse, men da vi svingte innover Kåfjorden, gadd den ikke lenger, og satte seg opp i fjellsiden. Hvis den satte seg for å vente på en ny MC og følge etter, tror jeg nok den blei ganske kald!!!
Resten av denne dagen var bare kosekjøring. Tok en stopp i Nordstraumen og glante litt på den enorme strømmen i havet under brua. Fristet ikke så mye med noe bading akkurat der og da. Her hadde ikke torsken klart å svømme motstryks om den hadde hatt en 25 hesters mercury tapet fast på halen engang!! Kvennangsfjellellet gikk som en lek, og han værguden som kødda med oss nedi Østerdalen, hadde nok gitt opp fanteriet sitt nå, og innsett at vi hadde overvunnet ham.. Men vi begynte å få et lite problem. Vi passerte Alteidet, og måtte skru over på reserva for bensin. Ikke noe stasjon før Alta!!!! Da var det bare "lurkekjøring" fra da av. Måtte være finest mulig på gassen. Vi nærmet oss nå Statoilen, og hadde 1 km igjen da den begynte å småfuske. gikk bare på to sylindre, 200 meter før, og da stoppet den. Trakk inn clutchen og fikk den i fri, og trillet i slak utforbakke inn på Staoilstasjonen. PHUUUU, nærmere en gåtur kommer du ikke!
Etter tankingen og alle "jøsses-komentarene", dro vi bort til søstera mi, som bodde der da, og fikk oss noe mat, en varm dusj og en velkomstdram. Kunne like godt ha kalt det for godnattadram. For det tok ikke mer en en drøy time, før Ole Lukkøye beit meg, og mer husker jeg ikke fra den dagen.

Meningen med turen var jo at vi skulle kjøre til Kirkenes, Men da Terje, som var gift med søstera mi, sa at han hadde hørt nyss om at Nordkappveien skulle brøytes til uka. Det var i forbindelse med at den Europeiske 2 CV klubben skulle opp dit. Så da vi fikk greie på dette, forandret vi planene litt, for vi ville jo heller dra ut på platået kan skjønne. Så vi dro til Honningsvåg den 10 februar, til søstera til Terje, og skulle overnatte der til kortesjen skulle gå. Fikk et helvetes vær over Sennalandet, og måtte bare styre etter brøytepinnene, som hadde en liten reflekstupp. Disse tuppene så nesten ut som de glodde på oss, og lurt på hva f.. vi gjorde der. Men frem til Skaidi kom vi da. Folk glodde fælt da vi tok av oss ytterjakkene, og isen falt av fra innersiden på Rukkadressene med små hissige smell da bitene traff gulvet. Frosset kondens som ikke slapp ut av dressen. Uff, også alle disse blikkene igjen da, som ikke akkurat oppfattet oss som vettuge. Inn Olderfjorden hadde jeg nesten lyst til å gi opp hele greia. Det blåste noe nær storm, og vi kunne ikke holde mer enn mellom 5-10 km/t, og frosten slo igjennom. Visiret pakka seg og kroppen og sykkelen "este" opp av et snølag som ikke slapp taket. Men vi nådde da ferga i tide. Han bilettøren ombord dreiv og snakka tysk til oss hele tiden, og skvatt fælt da jeg lurte på om han ikke kunne prate norsk. Han var ikke vant med folk på motorsykkel om vinteren, så han trodde at vi måtte være tyske. HMMM. Er dom så mye på Norkapp om vinteren dom da? Så, av ferga og opp til Helge og Turid. Så deilig å komme innomhus tror jeg aldri det har vært. Kaffe og mat og varme klær og ei god seng. Det tok visst enda et par dager før de kunne brøyte ut til platået, pga. dårlig vær, så vi fikk parkert sykkelen på Shellstasjonen der, der den fikk stå i oppvarmet garasje. Deilig for "Svartolf" det tenker jeg. En kjempeopplevelse og ligge på ryggen der oppe, og se på det spektakulære nordlyset. Litt av en opplevelse for en "søring". Vi hadde løpende kontakt med Arne, som skulle stå for brøytinga. Vi hadde ca 1 times varsel til å være startklare, så vi kunne ikke bevege oss for langt fra stasjonen.

Så kl 8 om morran ringte det,:"Dere må være klare til 9.00, da drar vi." "OK ", sa jeg, og så startet kjøret. Veien var bra brøytet inn til Skarsvåg, så jeg kjørte forbi brøytebilen og inn dit og ventet. Vi stilte oss opp foran bommen ved Skarsvåg og ventet på brøytebilen og 2 CV kortesjen. Der kom den. Og hva fikk de se, disse brave CV entusiastene? Jo, der foran bommen stod det en fullpakka motorsykkel.! Dette likte de nok ikke, for det tok ikke lange tiden før det kom en mann bort til oss og spurte på stakkato engelsk,: Have you paid for the ploving out to the platou?" Han gikk bak sykkelen og så at vi var nordmenn. "Aha, så derre er nårrmenn", kom det på finsksvensk.Ja, sa jeg, mens de små grå gikk på høygir oppe i hodet. " Ja da får jag frågga om derre harr bettallat for brøttingen til plattået da". Ja, jøss, svarte jeg. Vi har betalt til brøytemannen privat vi. Arne så bort på meg, og nikket og smilte. "Ja,ja, da err det vell i orrdning da." sa han, og jeg pustet lettet ut, for han hadde nok i tankene at vi ikke skulle være noe "Nisse på lasset" og gratispassasjerer på vegen.

Så bar det oppover mot Norkdapp da. Tett bak brøytebilen, og en filmende 2 CV entusiast bak oss, som nok helst ville hatt en " CV i fokus der og da. Etter en halv time måtte bilen ta ei pause, for å vente på kortesjen. Det blås så jævligt at vi måtte holde samling, slik at de siste ikke skulle føyke inne og bli sittende fast. Mens vi ventet på at alle skulle samle seg, var det noen som gikk ut av bilen for å slå floke og jogge litt. Da kommer det tørt fra Arne,:" Ja nå går dom vel ut av bilan sin, førr å få att varmen no"... Så bar det ut til platået.

Det var litt av en befrielse og stå der, under kjempeglobusen der ute, og vite at vi var fremme ved delmålet. Fy farao, nå var det "bare" returen igjen. Og jeg begynte alt å bli skikkelig sliten. Meningen var at vi skulle være der i 2 timer, Men det orket ikke vi, så vi fikk tillatelse av Arne til å ta returen med det samme, men blei advart mot snøfonner i vegen. Og den advarselen trengte vi. Ble endel grovkjøring i snømassene før vi var nede ved Skarsvåg igjen. Der møtte vi en same, som gikk langs vegen. Skal garantere at han blei whiplashskadet av den raske hodevridningen han fortok da vi kjørte forbi ham! Så var det bare rake vegen, inn fjorden, og rett inn på fergelemmen på fergen fra Honningsvåg. Rakk det  akkurat i tide. Vi satt oss ned i salongen, og sendte noen tekstmeldinger med "THE EAGLE HAS LANDED", til venner og kjente. På fastlandet igjen var alt bare fryd og gammen.

Rød, fin solnedgang, som speilet seg med flotte farger på stålisen foran oss. Det var omtrent som å kjøre på lsflammer. Men bare av utseende da..!Stålis er stålis. Så var det inn på kafeen på Skaidi igjen da. Samme rituale som sist."Mat" til "Svartolf" og en skvett olje, og vi inn i kafeen og ristet av oss isen under jakka igjen, og syntes det var like morsomt hver gang. Folk stirret jo fælt, og det er liksom litt av "moroa" det. Så feis vi over Sennalandet igjen da, i 26 minus, og full sengelengsel til Alta, til Evi(søster) og Terje igjen. Da var det bare et raskt "Morn," og deretter, "Godnatt" Dagen etter var jeg så dritlei av snø, motorsykkel, frost og senestrekker at jeg hadde mest lyst til å sende hele fandenskapet på bil hemm'at, men etter overtalelse fra Elisabeth blei vi enige om iallefall å komme hjem på raskeste måte. Og det gjorde vi!!

Klokka 7 på søndag's morran tok vi farvel med Evi og Terje på trappa, for deretter å kun stoppe for fylling. Sant å si, har jeg nesten ingenting å fortelle om returen , da jeg var så utkjørt at alt gikk på automatikk. Sombie i trafikken, er vel det nærmeste en si om meg da. Så bare veien og hadde mer enn nok med det. Ankom Fauske kl 19.00 om kvelden, og nøkkelen lå gudsjelov der de hadde sagt den skulle ligge. Sov bare ut, og skled videre, tidlig om morran. Værmeldingen var dårlig for dagen, men det dreit vi i akkurat da. Det begynte å snø, husker ikke helt hvor eller når, men det husker sikkert han som kjørte brøytebilen for fulle mugger, da vi kjørte forbi ham et sted oppe i Nordland!! Bare heiv oss inn foran ham, og fortsatte i 15-20 cm snø, så alt bak oss var hvitt i speilene. Da var det en bil som blinket noe heftig på oss. Radar, tenkte jeg, eller noe anna kontroll. Men neida. Der foran oss kom det en diger elg ut i veien, så det var bare å skrubbe helt ned. Stoppet og fikk tatt et bilde av den, kua, men måtte raskt få sykkelen i gir igjen. For rett der inne i skauen kom "Storoksen" gampende mot oss, og den var ikke tam! Bare spant derfra så fort vi kunne, og etterlot elgen med ei historie rikere. Dette var nedi Namsskogan et eller annet sted, så da var det ikke så langt igjen til'n Olav "Trønderbush'en"i Trondheim. VI fant veien opp aleine denne gangen. Vi snakket litt om turen, da jeg bare duppet av, og var ikke til å få liv i att. ZZZZZZZZZZZZZnorrk.
May og Olav hadde laget god frokost om morran til oss, slik at vi kunne komme et stykke på vei uten å måtte stoppe. Så sånn som ordtaket sier: "Når fanten har fått sitt, så går'n."

Så med oss også. Da var det bare Dovrefjell og Guldbrandsdalen igjen. Det synte liksom som om det aldri skulle ta slutt, denne turen. Var nå så utslitt, at bakhjulsslippene, som jo hadde vært der hele turen, nå blei til en masse strev. Jeg skvatt hver gang det slapp bak, og det skjedde jo hele tiden. Kan nesten si at hele turen gikk i en evig lang kontrollert sladd!!.

Jeg trodde nesten ikke øynene mine da jeg så det stod ALNABRU 1 km. på avkjøringen fra motorveien i Oslo, og det gamle røde huset jeg bodde i lyste mot oss, og liksom skreik mot oss,: Velkommen hjem, puta venter....

Jeg satte på blinklyset, svingte inn på tomta og parkerte og stoppet sykkelen. Den stillheten som da kom, skal jeg aldri glemme. Det blei SÅ stille. Vi så på hverandre, gav hverandre en klem, og blei enige om at dette skulle vi ALDRI gjøre igjen. Ikke f.. heller. Hadde vi visst hva denne turen innebar, av slit og arbeid, dårlig med søvn, osv osv, hadde vi aldri begynt turen engang. Ferdig med det!!

Så kjære motorsyklister, kjør gjerne Norge på langs, tur retur, men gjør det om sommeren.

Vi tok en masse bilder på turen i slidesfoto, så hvis noen er interessert, kan det sikkert la seg ordne med en diaskveld på klubben til de som ønsker det. Bare å kontakte meg det, på rotor@rykogreis.com så får vi se om det kan passe sånn.

ETTERORD:

Etter at turen var over, gikk det bare ett par dager fra kroppen min hovnet opp, til jeg var helt ujennkjennelig. Da blei jeg innlagt ved Diakonhjemmet der de fant ut at jeg hadde blitt angrepet av et virus. Dette skulle kroppen normalt ha taklet sjøl. Men pga. all nedkjølingen, og det harde arbeidet med å kjøre på dette glatte underlaget, hadde viruset angrepet alle leddflatene i kroppen. Og i og med at jeg var så utmattet etter turen, hadde imunforsvaret mitt omtrent sovnet. Derfor sliter jeg til dags dato med leddsmerter og gikt. Kjente jo det på slutten av turen, at det ikke var mer igjen og hente i "kjeller'n."Var bare så vidt Elisabeth fikk meg i gang igjen etter at vi hadde spist oppe i Guldbrandsdalen et sted. Tror det var på Ringebu. Holdt nesten på å gi opp der og da, enda da var det ikke mer en noenogtyve mil igjen. Må også berømme Elisabeth, som turde å sitte bakpå hele turen. Uten at hun hadde vært så flink til å sitte på/kjøre hadde ikke turen gått! Takk til alle som støttet oss. Bedre seint enn aldri?
I ettertid, ville jeg aldri ha vært turen foruten. Men hadde jeg vist hvor hard turen kom til å bli, hadde jeg aldri startet!! Finito....

"ROTOR"